HVORDAN DE SÅKALTE VOKTERNE AV DET FRIE ORD GJØR BUDBRINGERNE TAUSE
Mens USA og Storbritannia leter etter en unnskyldning til å invadere et annet oljerikt land, er hykleriet velkjent. Oberst Gadaffi lider av stormannsgalskap og vrangforestillinger og er blodtørstig, er de som stod bak og planla invasjonen i Irak som drepte nesten 1,5 millioner sivile irakere, som har torturert og kidnappet folk i vårt navn, fullstendig åndsfriske og moralske. De er aldri blodtørstige, men tvert imot de som innfører ”stabilitet”
Men noe har forandret seg. Realitetene er ikke lenger hva de som sitter med makten sier de er. Av alle de spektakulære oppstandene rundt om i verden, er de opprørene som oppildnes av opplysninger fra Wikileaks. Men dette er ikke noen ny ide. I 1792 advarte den revolusjonære Tom Paine sine lesere om at regjeringen deres trodde ”folk måtte bli ført bak lyset og holdt i overtroisk uvitenhet av en stygg busemann eller flere”. Paines ”The Rights of Man” ble betraktet som en så stor trussel av eliten at en hemmelig storjury ble pålagt å stevne ham for ”farlig og foræderisk konspirasjon”. Han var smart nok til å søke tilflukt i Frankrike.
Prøvelsene og motet til Tom Paine er omtaltt av the Sydney Peace Foundation i dets pris Australias Menneskerettighets Gullmedalje til Julian Assange. Som Paine, er Assange ”uavhengig” og han tjener ikke noe bestemt system (i alle fall ikke offisielt) – og han trues også av storjuryer. Et ondsinnet og sjikanøst system som ikke lenger eksisterer i England, men lever i beste velgående i USA. Om han utleveres til USA, vil han mest sannsynlig forsvinne inn i en Kafkaisk verden som laget Guantanamo Bay og dets marerittsystem, og som nå beskylder Bradley Manning – angivelig en varsler for Wikileaks – for forbrytelser som kan medføre dødsstraff.
Skulle Assanges appell om ikke å bli utvist til Sverige ikke godtas, vil han etter alle solemerker bli sittende i fengsel til rettssaken kommer opp, avskåret fra omverdenen – så snart han er siktet. Saken mot ham er allerede avvist av en ledende aktor i Stockholm, men fikk nytt liv da den høyrevridde politikeren Claes Borgstrøm blandet seg i saken og kom med offentlige uttalelser om Assagnes ”skyld”. Borgström, som også er advokat, representerer nå de to involverte kvinnene, Anna Ardin og Sofia Wilèn. Hans partner, Thomas Bodström, var justisminister i Sverige i 2001. Da var han delaktig I å overlevere to uskyldige egyptiske flyktninger til en av CIAs kidnappingsskavdriner på flyplassen I Stockholm. Sverige betalte senere erstatning til disse på grunn av torturen de ble utsatt for.
Disse fakta ble dokumentert i en parlamentær høring i Canberra i Australia 2. mars i år. Det ble tegnet opp et enormt justismord som truet Assange. Ekspertvitner uttalte at etter internasjonale standarder for rettspleie, ville handlingene til visse offisielle personer i Sverige bli vurdert som ”høyst upassende og lastverdige, og utelukke en rettferdig dom”. En tidligere australsk toppdiplomat, Tony Kevin, beskrev de tette båndene mellom den svenske statsministeren Frederic Reinfeldt og det Reublikanske høyre i USA. ”Reinfeldt og [George W.] Bush er venner”, uttalte han. Reinfeld har angrepet Assange offentlig, og har leid Karl Rove (tidligere topp i Bush-administrasjonen) til å gi ham råd. Dette gjør at en utlevering av Assange fra Sverige til USA er trolig, og neppe bra for Assange.
Den Australske høringen ble selvsagt fullstendig ignorert i England, hvor ren farse foretrekkes fra myndighetenes side. Den 3. mars annonserte the Guardian at Steven Spielbergs Dream Works skulle lage en ”undersøkende thriller etter mal av Alle Presidentens menn” basert på boken WikiLeaks: Inside Julian Assange’s War on Secrecy. David Leigh, Guardians redaktør for undersøkende journalistikk svarte at han ikke ante hva Spielberg hadde betalt for rettighetene til å filmatisere boken skrevet av ham selv og Luke Harding da han ble spurt om dette av den meget annerkjente journalisten John Pilger. Heller ikke ante han hva han selv fikk ut av den samme avtalen. The Guardian betalte ikke Wikileaks noe som helst for alt de fikk derfra. Og det er Assange og Wikileaks som er ansvarlig for det the Guardians redaktør Alan Rushbridger omtaler som ”et av de største journalistiske kupp de siste 30 årene” – ikke Leigh eller Harding.
The Guardian har nå gjort det klart at de ikke har noen framtid for Assange. Han er en løs kanon på dekket som ikke passet helt inn i Guardianverdenen. Han viste seg å være mye tøffere enn denne, også i forhandlinger. Og modig også. I the Guardians selvforherligende bok blir Assanges ekstraordinære mot ignorert fullstendig. Han blir til en stakkarslig og forvirret person, en ”uvanlig australier” med en ”krushåret” mor, helt unødvendig utskjelt for å være ”ufølsom” og ”en skadet personlighet” som var ”i det autistiske spektrum”. Hvordan vil Spielberg behandle dette barnslige karaktermordet?
I BBC-programmet Panorama, spredte Leigh rykter om at Assange ikke brydde seg det minste om dem som ble omtalt i lekkasjene. Assange selv benekter at han har beklaget seg over en ”jødisk konspirasjon”, noe det finnes svært mye om på internett i denne forbindelsen, og han benekter selvsagt også at han er Mossad-agent. ”Det er fullstendig falskt og helt i tåka”, sier han til disse beskyldningene. Dog er innretningen av lekkasjene av en slim art at man kan spørre om hvilken agenda som egentlig styrer disse – med eller uten Assanges vitende.
Det er nok vanskelig å beskrive, for ikke å si forestille seg, den isolasjonen og følelse av beleiring Julian Assange nå har. For det er ham som nå betaler prisen for at fasaden til den rovgriske makten slår sprekker. Det åpne såret her er ikke den ekstreme høyresiden, men den papirtynne liberalismen til dem som vokter grensene for ytrings- og talefrihet. The New York Times har utmerket seg ved å spinne på og regelrett sensurere materiale fra Wikileaks. ”Vi tar alle meldingene til administrasjonen”, sa redaktør Bill Keller. ”De har overbevist oss at å redigere enkelte informasjoner kan være klokt”. I en artikkel av nettopp Keller, blir Assange personlig antastet. På the Columbia School of Journalism sa Keller 3. Februar at publikum ikke kunne få se flere av telegrammene. Dette kunne skape “kakofoni”. Sannhetens vokter hart alt.
Bradley Manning oppbevares naken under lys og 24-timers kameraovervåking. Direktøren for the Australian Lawyers Alliance, Greg Barns, sier frykten for at Julian Assange vil ”ende opp med å bli torturert i et høysikkerhetsfengsel i USA” er berettighet. Hvem skal dele ansvaret for en slik forbrytelse?
